Lenge Leve Kjærligheten.

Så.. et vennepar av meg har forlovet seg. De skal gifte seg, sannsynligvis neste år en gang. Og jeg er KJEMPEGLAD på deres vegne. Men samtidig så begynner jeg å tenke litt på min egen situasjon. Jeg er da singel. Jeg er 28 år og singel. Ingenting galt med det da, men du har da alle venninnene som IKKE er single som stadig vekk kommer med setninger som  *Det er noen der ute for deg også* eller * Det skjer når du minst venter det*.
De setningene er DØDEN!
Men jeg har da ikke oppnådd noe på den fronten. Ingen barn, ingen mann, ingen samboer, ikke engang en kjæreste per nå. Og jeg har det ganske bra alltså. Jeg føler ikke at dette definerer meg som person. Men..helt ærlig... jeg savner noen. Jeg savner å ha noen. Å ligge inntill noen. å holde noen i hånden. Å kysse noen. Å være kjæresten til noen.

Alt var så mindre komplisert tidligere, alltså da man var ung, gjerne i i tenårene. Man forelsket seg, kanskje ble man sammen, så ble det gjerne slutt og man forelsket seg i en annen. Men jeg husker suget i magen, hvordan jeg gledet meg til å gå på skolen, de blikkene man sendte. Alt var så spennende på en helt annen måte. Kanskje på en mer uskyldig og naiv måte. Fordi, HVIS hjertet ditt ble knust så gråt man i en dag eller to, maks en uke, og så fortsatte man som før. Man var jo ung, og hadde all the time in the world.

Nå er det ikke fullt så enkelt. Ting er litt mer seriøst og noen har faktisk vanskeligheter med å noengang bli seg selv igjen etter en kjærlighetssorg. Og noen klarer ikke å leve med smerten av at hjertet blir revet ut av brystet på en så man avslutter livet sitt på dramatisk vis. Kjærligheten blir mer seriøs og man yttrer for første gang de tre ordene, JEG ELSKER DEG, for første gang, OG mener de!

Jeg føler meg heldig. Jeg er singel, javisst, men jeg har elsket. Jeg har fått oppleve gleden i å elske et annet menneske så mye at jeg ville ofret en arm eller en fot for denne personen. Jeg har fått oppleve å ligge i denne personens armer, kysse denne personens lepper og kjenne denne personens varme og jevne pust i nakken mens han sover. Og til tross for at jeg ikke er sammen med denne personen nå så tar jeg med meg dette videre og lever på de søte minnene jeg har. Tiden leger alle sår og de fine minnene består.

Jeg tror ikke man får altfor mange sjanser til å oppleve kjærlighet og har man først vært så heldig å funnet noen man virkelig ikke vil være foruten så bør man gå all in. Man taper ingenting. Kanskje er den man forelsker seg i langtfra det du så for deg da du var liten og drømte om fremtiden. Kanskje passer dere egentlig ikke sammen men når det er dere to så flammer det opp alikevel. Kanskje er latter viktigere enn like interesser. Kanskje man noen ganger bare må legge bort de bildene man har i hodet sitt og se på det som er rett foran øynene på en.

Lenge leve kjærligheten.

22027925417c20cbec5

blackandwhitekisscoupleshuglovesexy5e74d77

3 kommentarer

mycupcake

11.sep.2009 kl.12:25

enig. man må tørre å gå all in, selv om det ikke nødendigvis er akkurat slik som man så det for seg da man var liten.

Marianne

11.sep.2009 kl.13:36

I love love.

veronica

11.sep.2009 kl.15:37

Veldig bra skrevet , Christina :) Å viss d e nån trøst , så e æ 30 år å singel, null barn osv...har ikke engang ei katt..hehe
Ingen vits å stresse... de sir jo at 40 e d nye 30 å 30 e d nye 20, så vi har goooooooood tid ;) Stå på å ha ei flott helg :)Klem

Skriv en ny kommentar

chrizzzy

chrizzzy

28, Trondheim

Smågalen dame fra trønderhovedstaden som elsker å fotografere og som finner STOR glede i et par sko eller en lekker liten veske.

Kategorier

Arkiv

hits